Ottawa: den store kanadiske finalen
Tiden vår i vest brakte oss nærmere målstreken. Faktisk hadde det lille teamet vårt fortsatt ett siste stopp på hjemveien mot Québec: Ottawa! Siden Mario er fra dette området og vi var på en roadtrip i Canada, tenkte vi at det ikke fantes noen bedre måte å avslutte dette utrolige eventyret med stil på enn med fyrverkeri på Canada Day!
For å komme dit måtte vi øke tempoet for å kjøre de 3 400 kilometerne som skilte stoppestedet vårt, Canmore, fra hovedstaden Ottawa. Alt på under fire dager! Veien rullet ut foran oss, og vi kunne bruke kjøretiden til å jobbe uten avbrudd, bortsett fra humpene og hullene i veien av og til!
Da vi kom til Ontario, bestemte vi oss for å bytte rute, og vi valgte highway 11 i stedet for highway 17. Vi fulgte bredden av Lake Helen under solnedgangen. De siste rosa strålene strøk over silhuettene av furutoppene som omkranset innsjøen. Alt var virkelig vakkert. Vi passerte noen flere kjøretøy, og da natten falt på, dukket bare lastebiler opp i nattens stillhet. Det føltes som om vi var midt i ingensteds, omgitt av mørke. For et utrolig inntrykk! Langs veikanten passerte vi en bjørn, og lenger borte en ulv! Det var en surrealistisk og magisk opplevelse.
Akkurat idet vi skulle dra fra Geraldton, viste et skilt at det var mer enn 200 kilometer til neste bensinstasjon. Uheldigvis for oss hadde vi bare drivstoff igjen til 130 kilometer. Det var ikke nattåpent her, så vi tilbrakte natten foran bensinstasjonen, som skulle åpne tidlig neste morgen. Det var en utmerket anledning for Mario og Martin til å ta noen praktfulle bilder av Melkeveien!
Vei, vei og mer vei. Og endelig, Ottawa! Vi ankom den kanadiske hovedstaden tidlig på ettermiddagen, og energien rundt feiringen av Canada Day var til å ta og føle på! Det røde og hvite var overalt. Etter lunsj på The Works, der jeg fikk nyte portobello-burgeren min, Mario sitt frityrstekte bacon (du leste riktig: panert, fritert bacon!), og gutta fikk sine gigantiske burgere, fikk vi møte Cédric Meloche, Business Development Director for Postech Ottawa, på et av hans fremste prosjekter!
Foran et hus som var hevet 12 fot opp i luften, snakket vi om koordineringen denne typen prosjekt krevde. «Det tok oss to og en halv dag, og kommunen kom ut. Det besto inspeksjonen, og alt gikk på skinner!». På alle byggeplassene vi hadde besøkt, dukket punktlighet og rask montering stadig opp som positive egenskaper som ville få en totalentreprenør til å gjøre forretninger med Vistech, og vi forsto hvorfor: en byggeplass må fremfor alt holde en stram tidsplan! «Vi måtte koble fra vann og strøm, så grave. Etter det var vi i gang. Men før vi flyttet huset tilbake på plass, måtte vi gjøre ferdig støpingen av betong rundt fundamentene våre, deretter koble alt til igjen, og så videre», forklarte Cédric, mens vi gikk en runde rundt dette enorme byhuset i to etasjer.
«Vi prøver å oppsøke ingeniører så ofte som mulig, og holde presentasjoner for dem om skrufundamentene våre og prosjektene vi kan gjøre med dem», forklarte han. «Vi er på et stadium der produktet ikke automatisk gir seg selv som løsning, men når vi først har jobbet med et firma, fortsetter de å jobbe med oss!». Faktisk hadde Cédric og teamet hans vunnet denne kontrakten ved å foreslå en løsning til ingeniørfirmaet som hadde ansvar for å sette dette huset tilbake på fundamentet.
Vi dro av gårde, omgitt av folkemengdene som hadde kommet for festlighetene, og satte kursen mot småbåthavnen for å møte «Moe». Moe er kallenavnet til Maurice Taillefer, Vistech-forhandleren i Ottawa. Cédric er hans høyre hånd, og de støtter seg på hverandre for å få jobben gjort. «Moe er typen som alltid finner en måte. Jeg styrer kontoret og forretningssiden, og jeg vet at jeg kan stole på ham til enhver tid.» Maurice ventet på oss med et stort smil på 44-fotingen sin: en vakker båt som skulle ta oss ut på Ottawa River for å se fyrverkeriet. Men først tok vi et raskt stopp ved en liten restaurant som Moe pleier å dra til, der vi fortøyde båten. Alle hilste på oss. «Jeg håper dere har hatt en fin reise. La oss nå avslutte dette eventyret med en flott kveld!».
Vi spiste middag. Båten var stappfull. Til slutt nøt vi vår frie, klare utsikt til fyrverkeriet. Det eksploderte på himmelen og lyste opp kvelden, parlamentet og våre smilende ansikter. Så den store finalen: en eksplosjon av farger, lyder og former! Under dette store showet holdt jeg hunden min Ila tett inntil meg: han liker ikke fyrverkeri og skalv mens han ventet på at det hele skulle være over. De siste lysene falmet på himmelen, og vi tok båten tilbake til kaia. Vi slo av kameraene, pakket sakene våre og tok farvel med Cédric og Moe. Så blir det siste gang vi legger ut på veien på denne turen, for i morgen kjører vi bobilen tilbake til Montreal.